DYREKJØPT ERFARING: Det er et fattig samfunn som må medisinere vekk de smertene som hører livet til, sier Tore Bakken. FOTO: Jon-Are Berg-Jacobsen

FORAN EN STØRRE forsamling står han oppreist. Ryggen er rak, stemmen fast. – Mitt navn er Tore Bakken. Jeg har vært medikamentavhengig i ti år. Jeg skal fortelle om hvordan jeg kom inn i det, hvordan jeg kom ut av det, og hva som har vært de største utfordringene underveis. Slik kan et personlig helvete også oppsummeres. Å kunne stå slik, oppreist, fyller ham med en stor frihetsfølelse. For Tore Bakken er en mann som har vært nede i knestående. Veien inn i ti års legemiddelavhengighet starter med en følelse av utbrenthet i 1995. På menns vis har han i det lengste ventet med å oppsøke lege. Men når så skjer, forteller Tore legen om lange arbeidsdager som markedsansvarlig. Presset og stresset er stort, kroppen sliten og tung. En grundig undersøkelse avslører lungesykdommen Sarkoidose, en sykdom som normalt vil gå over av seg selv, og som langt på vei forklarer følelsen av utbrenthet. Men tidvis gir den problemer med å puste fritt, og for første gang i livet overmannes Tore av angst. Angsten gir netter uten søvn. I tillegg har han leddsmerter, også det et vanlig symptom ved lungesykdommen. For dette får han sovetablettene Mogadon og Paralgin Forte for leddsmertene. – Jeg spurte legen om jeg kunne bli avhengig av medisinene, men han beroliget meg med at det ikke var noen fare så lenge jeg fulgte de angitte dosene.


Gir abstinenser.
– Når man hører et ord som medikamentavhengighet, er det lett å tenke pillemisbruk, men medikamentavhengighet handler om mennesker som i god tro har tatt imot tabletter fra en lege og overholdt dosene. Men når avhengighet og bivirkninger av medisinene oppstår, skjønner sjelden hverken leger eller brukere hva som skjer, forteller Rolf Torodd Olafsen, som selv ble avhengig av smertestillende etter en hofteoperasjon. Nå leder han Medisin Mot Piller, landets eneste tiltak på dette feltet.Siden oppstarten i 2006 har over 1000 medikamentavhengige henvendt seg hit for hjelp. Olafsen anslår at fem til seks prosent av befolkningen rammes av bivirkninger av legemidler, og mener medikamentavhengighet er norsk helsevesens største skjulte utfordring. Det er først og fremst angstdempende og sovetabletter av typen benzodiazepiner, også kalt valiumpreparater, som går igjen blant de medikamentavhengige. I tillegg kommer smertestillende, innsovningstabletter og SSRI-antidepressiva (lykkepillen). Felles for alle disse medisinene, antidepressiva unntatt, er at den gode effekten raskt vil avta. For å oppnå samme effekt vil kroppen kreve økt dose og reagere med abstinens om så ikke skjer. 


Feiltolker.
Det djevelske er at abstinenssymptomene til forveksling er lik de plagene man opprinnelig søkte hjelp for. Å skulle skille mellom hva som er abstinenssymptomer/bivirkninger av medisinene og hva som er et reelt sykdomsbilde, krever solide kunnskaper. Noe de færreste leger har, ifølge Olafsen:– Altfor sjelden blir det som er bivirkninger diagnostisert som bivirkninger, men feiltolkes som en forverring av det opprinnelige sykdomsbildet. Dette kan resultere i at pasientene blir diagnostisert til å ha en fysisk eller psykisk sykdom de ikke har. I tillegg skriver legene ut forhøyede doser, noe som bare forverrer situasjonen, sier Olafsen.Han mener mange dermed ender med å bli påført et langt større helseproblem enn det de søkte hjelp for. – Av dem som kommer til oss, har bare to prosent fått en bekreftet diagnose på en psykisk lidelse. 95 prosent har fått tablettene etter å ha fortalt legen om en krise som hører livet til.Fortvilet situasjon. Da Tore etter kort tid på sovetabletter og smertestillende føler seg verre, tenker hverken han eller legen at dette kan være bivirkninger av medisinene han går på. Legens svar er å supplere med Vival, enda et benzodiazepin. Etter en tid med denne medisineringen blir han igjen dårligere, og han tilleggsbehandles med en rekke ulike antidepressiva. Slik holder han det gående på jobben, men i 2000, etter fem års medisinering, er dagene så tunge at Tore ikke ser noen annen utvei enn å slutte i jobben og motta trygd. – Jeg var redd og fortvilet, jeg forsto ikke lenger hva som foregikk. Hva annet skulle jeg tro enn at det var psyken som hadde sviktet? 

Kortvarig behandling.
I en artikkel i Tidsskrift for Den norske legeforening skriver spesialist i allmennmedisin, Gunnar Mouland, at «storparten av benzodiazepindosene går til langtidsbehandling», selv om det er stor enighet om at dette er beregnet til kortvarig behandling av angst, uro, spenning og søvnforstyrrelser. – Jeg tror mange leger tenker at så lenge dosen holdes konstant, er det OK. Så lenge dette ikke dreier seg om «misbrukere», men om eldre pene mennesker som selv sterkt ønsker å få ny resept, blir det lett en slags resignasjon hos legen, sier Mouland. Han tror de fleste legene ville endret forskrivningen dersom det ble bevist at mye av denne medisinbruken er skadelig. President i Den norske legeforening, Torunn Janbu, mener derimot at både leger og pasienter er godt informert om avhengighetsfaren.– Derimot kan begge parter være lite tydelige på forhånd med hensyn til varighet av bruken og kan oppleve å ha få alternativer å ty til. Det skaper problemer med hensyn til avslutning, selv om leger benytter de retningslinjene for bruk av slike preparater som finnes. 

Sammenbrudd.
I håp om å oppnå bedre helse selger ekteparet huset og flytter til Spania. Her, i lys og varme, håper Tore å klare seg uten medisiner. Da de medbrakte tablettene fra Norge tar slutt, blir han imidlertid akutt verre. Alle inntrykk forvrenges, og en altoverskyggende angst fester seg i ham. At det er abstinensene som snakker, er Tore den gang uvitende om. Det er også den spanske legen, som konkluderer med «nerver» og skriver ut forhøyede doser av sovemedisin med benzodiazepin, smertestillende med morfin samt antidepressiva. Igjen kommer Tore seg ettersom abstinensene medisineres. Igjen blir han dårligere. En dag faller han om på et kjøpesenter, og kjøres i ambulanse til sykehus. Her får han diagnosen hjerneslag. At bruk av benzodiazepiner kan utløse hjerneslag er ikke dokumentert. Men professor i farmakologi, Ivar Aursnes, vil ikke utelukke at det kan ha vært tilfelle. Aursnes kjenner til at bråstopp av inntak av benzodiazepiner i forsøk hos rotter har utløst voldsomme abstinenser. Etter en måned på sykehus får kona hjem en tungt medisinert pleiepasient. I to år tilbringer han dagene som et slakt i sengen. Tall- og språkforståelsen er borte, gjennom jevnlige økter må den gjenopptrenes. Om nettene holder angsten ham våken, jager ham fra rom til rom. Men hver fjortende dag samler han krefter for å motta nye medisiner. Med konas hjelp drar han til legen, som sitter klar med reseptblokk og penn. På vei hjem bærer Tore på poser fulle av sterke medisiner. 

Fri fra medisinene.
I 2004, ni år etter at Tore mottok sine første medisiner og utallige runder med både norske og spanske leger og sykehus, er det kona som nøster seg frem til forståelsen av Tores helsetilstand. Svaret finner hun på Internett. Etter å ha lest psykiater dr.med. Heather Ashtons utførlige beskrivelser av bivirkninger ved langtidsbruk av benzodiazepiner, er de begge i sjokk. At medisinene Tore har tatt i håp om å bli bedre er selve årsaken til at han er i ferd med å gå til grunne, er en smertelig erkjennelse. Han bestemmer seg for å ta et radikalt oppgjør og bråslutter med medisinene. – Jeg hadde ingen kunnskap om vanedannende medikamenter og betydningen av langsom nedtrapping. Ingen må bråslutte med vanedannende medisiner, understreker Tore.Etter tre dager bryter abstinenshelvete løs og Tore innser at nedtrappingen må skje langsomt. Men selv med langsom nedtrapping er abstinensene voldsomme. I nærmere to måneder slåss han mot en kropp som skriker etter medisiner, jevnlig kommer krampeanfall. Både Tore og kona er på randen av hva et menneske kan makte å stå mot, da det fra uventet hold dukker opp et tilbud om behandlingsplass i Norge. Fire år senere er Tore i dag medisinfri, men sliter med øresus og smerter i en hofte – og under bena føles det som om det brenner. Alt er vanlige abstinenssymptomer av medisinene. Om han hadde hatt makten til å endre det første legebesøket i 1995, ville han ha lagt følgende ord i legens munn:– Du har en lungesykdom, men er ikke psykisk syk. Du er i en vanskelig livssituasjon. Du har faktisk ganske normale reaksjoner på en unormal livssituasjon. De er ubehagelige og vonde, men du trenger hverken angstdempende, sovemedisiner eller antidepressiva. Gå til en prest, gå til et medmenneske. Her har du ingenting å gjøre.